|
Dykkerlappen og fremdeles ingen hai
Airlie Beach, del 3: Dykking er kanskje noe av det morsomste jeg har gjort noen gang! Les om andre del av turen til Great Barrier Reef her.
Dette er del to av reisebrevet fra Airlie Beach 2002...
Dag 6
Det ble en travel dag. Jeg var i vannet klokka 0655 denne morgenen. Dette var tredje dykk i sjøen og nest siste dykk før vi nybegynnere ikke var helt nybegynnere lenger. Det skjedde lite. Men det var selvfølgelig like vakkert som dagen i forveien, der nede.
Etter dette dykket flyttet vi oss til Fejs Bonnie, et annet rev. Klokka 0905 var vi i vannet, og klokka 0935 var vi sertifiserte ”open water divers”. (Høres jo proft ut da?!  )
Nå som vi alle om bord hadde dykkerlappen var det tid for et dykk på egenhånd. Klokka 1120 var vi i vannet igjen. Altså, tredje dykket på under fem timer! Dykking er jo en sakte aktivitet og det er i grunnen veldig avslappende å flyte rundt mer eller mindre vektløs nede på 10-15 meter. Men det tar på likevel! Og jeg hadde ikke helt kontroll på vektløsheten min ennå, så det holdt på å bli noen ublide møter med korallene, noe man helst skal unngå av flere årsaker.
Jeg unngikk for øvrig hai på dette dykket også. Hrmm… Selvfølgelig hadde noen sett hai, og de pekte ut veien for oss andre, men vi kom for sent. (Selvfølgelig!)
Jeg hadde i alle fall fotoapparat med meg ned. Blitzen hadde jeg tydeligvis ikke helt forstått hvordan virket. Men jeg brukte 400ISO film, så resultatet ble ikke helt ille. Likevel, det er nok noen år til jeg befinner meg i samme klasse som David Doubilet.
(Bildene dukker nok opp her etter hvert. Jeg må bare få skannet dem først.)
Jeg så for øvrig yellow boxfish, en veldig gul og veldig firkantet fisk med trutmunn. Den var rundt 10 centimeter stor og fast bestemt på å passe på hula si for enhver pris.
Etter dette dykket turet vi inn til Hook Island, en av øyene i Whitsunday gruppen. Store deler av denne fem timer lange turen gikk med til hvalspeiding, som i sin tur resulterte i solbrenthet på tærne. Vi så én hval. Den gjorde sitt beste for å tiltrekke oppmerksomhet ved hjelp av store plask og høye hopp. Men den var over en kilometer unna, så det så ikke så veldig imponerende ut.
Jeg bestemte meg for å ta et adventure-kurs, bare for å komme litt på vei mot tittelen ”advanced diver”. Høres også veldig proft ut, men det betyr bare at du har gjort fem dykk der du har trent på forskjellige egenskaper og ferdigheter. Jeg gjorde til sammen tre slike dykk: nattdykk, dypvannsdykk og naturalist.
Enkelte tidligere kursdeltagere har kviet seg for naturalist-dykket, for de mente det ville være litt flaut å dykke naken. Men så var det den dysleksien da…
Naturalist-dykket (naturalist er et engelsk ord i denne sammenhengen) går ut på å leke hobbymarinbiolog. Alt man skal gjøre er å identifisere forskjellige planter og fisk og sånn mens man dykker.
Men først var det nattdykket.
Det blir mørkt tidlig her langs de mer ekvatoriale breddegrader. Så klokka 1845, omgitt av stupmørke og femten andre dykkebåter, tippet vi baklengs ut fra gummibåten som om vi var verdens proffeste marinejegere. Bevæpnet med lommelykt, ravestick på lufttanken og kompass rundt håndleddet dro vi på tokt. Vi skulle trene på navigering i mørket. 30 meter frem og tilbake etter kompasset. Ikke like lett for alle.
To i gruppen forsvant og vi andre surret rundt og lette etter dem nede på dypet i nesten 10 minutter før de dukket opp igjen. De hadde ikke skjønt at vi skulle snu etter 30 meter. Til slutt hadde de funnet noen andre dykkere og med tid og stund oppdaget at det var feil gruppe. Så var det det der med å komme seg tilbake igjen… Jeg tror de fikk trette dykkertær denne gangen i alle fall.
Det var temmelig spesielt å dykke i mørket sånn som dette. Alt var annerledes og det var ikke like lett å ta seg frem. Men det var veldig moro syntes jeg. I alle fall helt til jeg nok en gang fikk problemer med vektløsheten og kjørte kneet i en korall og kom på at hai kan lukte én del blod i en million deler vann. Natten er jo som kjent også den tiden av døgnet da hai er på jakt. Men som tidligere nevnt. Jeg så ikke en eneste hai i løpet av ferien.
Uansett, jeg så en blekksprut. Den var ganske stor og rød og prøvde så godt den kunne å leke struts. Men når man er stor og rød er ikke dét så veldig lett…
Trygt om bord igjen på Ocean Pro var det middag, etterfulgt av småprat og stjernekikking på øverste dekk. Har ikke sett så mange stjerner på en gang siden sist jeg var på fjellet hjemme i Norge.
Dag 7
De sa at vi bare måtte opp fælt tidlig første dagen om bord. Men det var bare løgn. Klokka 0720 befant jeg meg igjen i det våte element. Det var på tide med dypvannsdykk. Målet var 30 meter, men vi kom oss bare ned til 25 meter og noen få desimeter.
Forventningene var høye etter utallige beretninger fra dykkeinstruktørene om effekten av nitrogen på 30 meters dyp. Man blir visstnok sløv og ruset, omtrent som om man var full eller høy. Hallusinasjoner og annet fanteri er også vanlig, visstnok. Nitrogen narcosis kaller man dette fenomenet på engelsk.
Instruktørene mente å vite at de hadde sett diverse ekskjærester i gallakjoler nede på dypet. Og en av dem hadde til og med prøvd å gi munnstykket sitt til en fisk (sånn at fisken ikke skulle drukne), noe som medførte visse pustekomplikasjoner for ham selv.
Men 25 meter var tydeligvis ikke dypt nok. Tror effekten så smått inntreffer på 27-28 meters dyp.
Nede på bunnen var det ikke så spennende. Det var slaggbunn, og de som svømte foran i køen sparket opp slagget, sånn at vi bak ikke hadde mer enn en drøy meter sikt. Slik gikk det til at jeg heller ikke denne gangen så hai. De som svømte fremst i køen hadde sett to-tre hai på en gang (med mindre det var nitrogennarkosen som slo til).
Etter dette dykket tøffet vi videre til Blue Pearl Bay, ei annen bukt på Hook Island. Blue Pearl Bay er veldig populær. En hel haug av charterbåter og dykkebåter og andre turistbåter ankrer opp her. Og det er ikke så rart heller: Bortsett fra at sikten under vann ikke var optimal, var dette det beste stedet å dykke på hele turen.
Det var millioner av fisk der, og koraller i alle former og farger. Alt mulig rart av tropefisk og barrakudaer og skjell og sånt holdt til der. Og korallene var sånne som du egentlig bare ser på TV. Blant annet så vi batfish på dette dykket. De var godt over en halvmeter høye og lange. Stort som bare det, synes jeg. Men sammenlignet med en av de andre beboerne der, er de for dverger å regne:
En stoooor maori wrass (vet ikke hva det er på norsk) holder til i Blue Pearl Bay. Den er visst rundt to meter lang og venn med alle dykkerne. Den er så tam at du kan klø den på magen hvis du har flaks og møter den. Jeg hadde ikke flaks… Men pytt! Det var kjempemoro lell.
Jeg hadde med meg kamera på dette dykket også. Denne gangen virket blitzen, men jeg brukte 100ISO-film, et dårlig sjakktrekk. Bildene fra dette dykket ble fullstendig mislykkede.
Nå var vi ferdige med dykkingen og satte kursen mot Airlie Beach igjen. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur og var klare for en landkjenningsfest av dimensjoner…
Posted by Marius Berg Askildsen
Go back to front page
|
